Hva spiser oppdrettslaksen? Slik vurderes nye råvarer i fiskefôr

Fôr er mer enn drivstoff for vekst. Det skal dekke fiskens behov for protein, fett, vitaminer og mineraler gjennom ulike livsstadier, samtidig som råvarene må være trygge og kunne skaffes på en forsvarlig måte. Derfor handler spørsmålet om framtidens laksefôr ikke bare om å finne én ny ingrediens. Det handler om å sette sammen en næringsrik matpakke der råvarene fungerer for fisken, produksjonen og miljøet.

I Norge har mye av forskningen de siste årene undersøkt ingredienser som blåskjell og tare. De er interessante fordi de kan dyrkes langs kysten og befinner seg lavt i næringskjeden. Men potensial er ikke det samme som at en råvare allerede kan erstatte store deler av dagens fôr. For å forstå forskjellen må vi se på hva et fôr faktisk skal gjøre, og hvordan forskere prøver ut nye bestanddeler.

Fôrpelletsen er en sammensatt matpakke

Oppdrettslaks får tørrfôr formet som pellets. Hver pellet skal gi en balansert kombinasjon av næringsstoffer: protein og fett, men også karbohydrater, vitaminer og mineraler. Behovene endrer seg med fiskens størrelse, utvikling og miljø. For lite av et viktig næringsstoff kan gi helseproblemer; Havforskningsinstituttet nevner blant annet grå stær ved for lite histidin og fettlever eller beindeformiteter ved mangel på vitaminer eller mineraler.

Det betyr at en ny råvare ikke kan vurderes bare etter hvor mye protein eller olje den inneholder. Forskerne må undersøke om næringsstoffene er tilgjengelige for fisken, om sammensetningen passer inn med resten av dietten, og om fôret støtter normal vekst og helse. En ingrediens kan være lovende på papiret, men likevel kreve bearbeiding eller en begrenset andel i fôret.

Hvorfor fôret har endret seg

Fiskemel og fiskeolje var tidligere de dominerende marine ingrediensene i fiskefôr. I løpet av de siste tiårene er mye av dette erstattet med plantebaserte råvarer, blant annet hvete, soya og raps. Planteingrediensene bidrar med protein, fett og karbohydrater, men de har en annen næringsprofil enn marine råvarer. HI peker blant annet på at endringen har gitt laksen mindre marine omega-3-fettsyrer enn før, selv om oppdrettslaks fortsatt er en kilde til disse fettsyrene.

Bak endringen ligger også et spørsmål om tilgang: mengden fôr som trengs i akvakultur er stor, og marine råvarer er begrensede. Samtidig kan plantebaserte råvarer konkurrere med menneskemat og ofte komme fra andre deler av verden. Det gir forskningen et praktisk mål: finne flere råvarer som kan produseres eller utnyttes på måter som er ernæringsmessig gode, trygge og realistiske i større skala.

Hva betyr «lavtrofisk»?

En lavtrofisk art står lavt i næringskjeden. Blåskjell filtrerer små organismer fra vannet, mens tare vokser ved hjelp av lys og næringsstoffer. Fordi slike organismer ikke først må spise en annen fisk, kan de være interessante kilder til fôrråvarer. Det gjør dem likevel ikke automatisk bærekraftige eller egnet som laksefôr.

Vurderingen må også omfatte hvordan råvaren dyrkes eller høstes, hvilke næringsstoffer den faktisk bidrar med, hvor mye energi som trengs for å behandle den, og om produksjonen kan økes uten uønskede konsekvenser. Dessuten må fôret være trygt for fisken og for dem som spiser fisken. «Lokal» og «naturlig» er altså ikke nok som kvalitetsstempel.

Blåskjell: lovende, men prosesseringen teller

Blåskjell har fått særlig oppmerksomhet fordi de inneholder mer av fett og protein som laksen trenger enn tare gjør. I et femårig forskningsprosjekt undersøkte forskere flere lavtrofiske marine råvarer. Forsøk med laks viste at blåskjellmel kunne fungere minst like godt som fiskemel i de undersøkte diettene. Forskerne så også på blåskjell som var konservert ved ensilering, der syre tilsettes for å få raskere konservering.

Hvordan blåskjellet behandles, påvirker hvor godt næringsstoffene utnyttes. Tørking og maling krever energi, mens ensilering kan ha et annet energibehov og gir et annet produkt. Det finnes derfor ikke ett enkelt svar på om blåskjell «er» en bærekraftig ingrediens: råvaren og prosesseringsmåten må vurderes sammen. Resultater fra kontrollerte fôringsforsøk viser dessuten hva som kan fungere under bestemte betingelser, ikke at hele norsk fôrproduksjon kan legges om umiddelbart.

Tare kan bidra med andre egenskaper

Sukkertare er et annet alternativ som kan dyrkes langs kysten, men den har en annen næringssammensetning enn blåskjell. HI beskriver at det er lite fett og protein i tare sammenlignet med det laksen trenger. Dermed er det ikke naturlig å behandle tare som en direkte erstatning for protein- og fettrike ingredienser.

Et doktorgradsarbeid ved Universitetet i Bergen, omtalt av HI i 2024, undersøkte fermentert sukkertare i laksefôr. Oppsummeringen rapporterte at høyere innblanding kunne gi redusert vekst, mens fôrutnyttelse og velferd ikke ble redusert i de aktuelle forsøkene. Tare påvirket også jodinnholdet i fiskemuskelen og enkelte biologiske markører. Slike funn viser hvorfor forskere må måle flere utfall samtidig: vekst alene sier ikke alt om ernæring, helse eller produktkvalitet.

Fra fôringsforsøk til praktisk bruk

Et fôringsforsøk starter med et tydelig spørsmål. Kan en råvare erstatte noe av en annen ingrediens? Påvirker den vekst, fôropptak, fordøyelse eller fiskehelse? Forskerne lager dietter med kontrollert sammensetning og sammenligner grupper over en bestemt periode. Når flere varianter av råvaren testes, kan de undersøke om prosessering eller mengde har betydning.

Et enkelt forsøk kan ikke alene avgjøre om en ingrediens fungerer i kommersiell produksjon. Resultatene må settes inn i sammenheng med fiskens livsstadium, forsøksbetingelser, råvarekvalitet og hvor lenge fisken følges. Produksjon i stor skala reiser også spørsmål om jevn tilgang, pris, lagring, transport og kvalitet fra parti til parti.

Fôrtrygghet inngår i den samme vurderingen. HI beskriver årlig overvåking av norsk fiskefôr på oppdrag for Mattilsynet. Prøver av fôr og ingredienser analyseres for næringsstoffer og uønskede stoffer. Målet er å kartlegge risiko for folkehelse, fiskehelse, velferd og miljø. En ny ingrediens må derfor vurderes langs hele kjeden, fra råvare til fisk og videre til mat og utslipp.

Fôrutnyttelse er viktig, men ikke hele regnestykket

Fôrutnyttelse beskriver hvor effektivt fisken omsetter fôret til vekst, men tallet avhenger av hvordan det måles. I et kontrollert forsøk kan forskerne registrere fôret som tilbys og spises, måle tilveksten og analysere hvor energi og protein ender opp. En Nofima-studie viste hvordan slike målinger kan kobles til genetiske data: merkede laksefamilier ble fulgt i små kar over sju uker, og fôr, fisk og avføring ble analysert. Det gir et mer detaljert bilde enn å veie fisken alene.

Samtidig kan ulike fôrfaktorer beskrive ulike regnestykker. Hvis målet inkluderer fôr som går tapt eller tar hensyn til fisk som dør under produksjonen, blir resultatet ikke direkte sammenlignbart med et forsøk som bare ser på spist fôr og tilvekst hos overlevende fisk. Derfor måles fôrutnyttelse sammen med vekst, helse, overlevelse, næringsstoffenes tilgjengelighet og miljøvirkning.

En råvare kan gi tilfredsstillende vekst i et forsøk, men fortsatt kreve mer kunnskap om produksjon, trygghet eller ressursbruk før den kan brukes bredt. Omvendt kan en ingrediens som ikke erstatter hovedråvarer alene, likevel ha en nyttig rolle i en sammensatt diett. Det sentrale er at konklusjonen passer til det forsøket faktisk målte.

Ingen enkelt ingrediens løser alt

Framtidens fiskefôr blir trolig satt sammen av flere typer råvarer, ikke bygget rundt én universell erstatning. Blåskjell, insekter, alger og andre kilder undersøkes fordi de kan bidra med ulike næringsstoffer eller gi tilgang til nye ressurser. Hver kandidat må bestå de samme grunnleggende spørsmålene: dekker den fiskens behov, er den trygg, kan den skaffes i tilstrekkelig mengde, og er den samlede miljøpåvirkningen akseptabel?

Det er nettopp derfor arbeidet skjer stegvis. Først må en råvare forstås og testes; så må dietten vurderes som helhet, og resultatene må etterprøves under relevante forhold. Målet er ikke å finne en ingrediens som høres bærekraftig ut, men fôr som fungerer for fisken og tåler en grundig vurdering av både produksjon og konsekvenser.