Når fisken lever i resirkulert vann: slik fungerer et RAS-anlegg

Slik virker et RAS-anlegg: vannet renses og føres tilbake til fiskekarene. Les om biofilter, vannkvalitet og hvorfor resirkulering krever tett kontroll.

Redaksjonen7 min lesing
Et landbasert RAS-anlegg med fiskekar, rør og vannbehandlingsutstyr i et moderne oppdrettsbygg.

Et landbasert oppdrettskar kan se enkelt ut: fisk i vann, fôr inn og vann ut. I et resirkulerende akvakultursystem – ofte kalt RAS, etter recirculating aquaculture system – er bildet mer sammensatt. Vannet går gjennom behandling før det føres tilbake til karene. Slik kan anlegget redusere behovet for nytt vann, men samtidig blir fiskens miljø tett knyttet til hvordan renseprosessene fungerer.

Det er derfor misvisende å tenke på RAS som «et lukket kar med filter». Systemet består av flere prosesser som må virke sammen: partikler må fjernes, avfallsstoffer fra fisken må behandles, og blant annet oksygen, karbondioksid og pH må holdes under kontroll. En svikt kan påvirke vannkvaliteten før den er synlig for mennesker.

Fra fiskekar til behandling – og tilbake

Vannet som forlater fiskekaret, inneholder mer enn det som kan sees med det blotte øye. Det kan ha fôrrester og avføring, oppløste nitrogenforbindelser fra fiskens stoffskifte og karbondioksid som fisken har skilt ut. I et RAS ledes vannet gjennom ulike behandlingstrinn og tilbake til karene. Den nøyaktige utformingen varierer mellom anlegg.

Et sentralt trinn er mekanisk fjerning av partikler. Dette bidrar til å hindre at fôrrester og avføring blir liggende og brytes ned i systemet. Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) peker på utilstrekkelig partikkelfjerning og overfôring som risikofaktorer i RAS. Rask fjerning er viktig fordi partikler kan løses opp eller brytes videre ned og dermed bidra til dårligere vannkvalitet.

Andre behandlingstrinn kan blant annet bidra til å tilføre oksygen eller fjerne oppløste gasser. Det er ikke én universell oppskrift: valg og rekkefølge på komponentene avhenger av anlegget, arten og driften. Hovedpoenget er at vannet må behandles med tanke på både synlig avfall og stoffer som ikke kan fjernes med en sil.

Biofilteret: mikroorganismer gjør en del av rensejobben

Et biofilter er et biologisk behandlingstrinn. Her vokser mikroorganismer på overflater i filteret. Nitrifiserende bakterier omdanner ammonium/ammoniakk først til nitritt og deretter til nitrat. Nitritt må videre omsettes; det er ikke et trygt sluttprodukt bare fordi ammoniakk er redusert.

Hvor mye av forbindelsene som finnes i ulike former, påvirkes blant annet av vannets pH og temperatur. Derfor kan en enkelt måling av «ammoniakk» uten tydelig angivelse av hva som er målt, være vanskelig å tolke. Vannkjemi og biologiske prosesser henger sammen, og det betyr at driftsfolk må følge flere parametere – ikke bare se på om vannet ser klart ut.

Biofilteret trenger dessuten stabile driftsforhold. VKM beskriver oppstartsfasen etter at biofilteret er satt i drift som særlig sårbar, fordi filteret i starten kan fjerne ammoniakk og nitritt utilstrekkelig. Et nytt eller forstyrret filter bør derfor ikke behandles som om det umiddelbart har full rensekapasitet.

Klart vann er ikke nødvendigvis godt vann

Partikler er bare én del av bildet. Et kar kan se rent ut og likevel ha utfordringer med oppløste stoffer. VKM trekker fram oksygen, pH og karbondioksid, total ammoniakk-nitrogen (TAN), nitritt, total gassmetning og temperatur som sentrale forhold å følge med på i RAS.

TAN brukes om summen av ammonium og ammoniakk. Hvor stor andel som foreligger som den mer giftige, unioniserte ammoniakkformen, påvirkes blant annet av pH og temperatur. Det gjør to ting viktig i praksis: måleverdier må tolkes i sammenheng, og grenser hentet fra én art eller produksjonssituasjon kan ikke uten videre overføres til en annen.

VKM understreker at flere eksisterende vannkvalitetskriterier bør forstås som veiledende, ikke som universelle garantier for kommersielle RAS-forhold. Kunnskapsgrunnlaget bygger blant annet på studier under ulike betingelser, og komiteen peker på behov for mer kunnskap om hvordan vannkvalitet påvirker helse og velferd over tid. Det er en viktig påminnelse mot å gjøre et bestemt tall til fasit uten å vite hvilken art, livsfase og systemtype det gjelder.

Vannkvalitet må leses sammen med fisken

Sensorer og laboratorieprøver kan varsle om endringer, men de erstatter ikke observasjon av fisken. VKM anbefaler også rutinemessig oppfølging av atferd, kroppsforhold som finner, gjeller og hud, produksjonsdata og dødelighet. Slike observasjoner gir en annen type informasjon enn en måleverdi: De kan vise hvordan fisken faktisk reagerer på forholdene i karet.

Det er samtidig ikke slik at én synlig endring automatisk peker på én bestemt årsak. Atferd og utseende må vurderes sammen med målinger og utviklingen over tid. Dersom flere vannkvalitetsverdier endrer seg samtidig, kan det også være vanskelig å skille virkningen av hvert enkelt forhold. VKM peker på nettopp dette samspillet som en utfordring når man skal vurdere risiko i resirkuleringssystemer.

Fordeler følger ikke automatisk av resirkulering

Et godt driftet RAS kan stabilisere eller forbedre vannkvaliteten, men systemtypen er ingen garanti for god fiskevelferd. VKM vurderer at dårligere vannkvalitet i RAS kan svekke velferden alvorlig, mens et godt drevet system kan gi stabile forhold. Blant risikofaktorene komiteen trekker fram, er høye nitrittnivåer, høy total gassmetning, overfôring og utilstrekkelig fjerning av partikler.

Anlegget må også være dimensjonert for belastningen det faktisk får. Hvis mengden fisk eller fôr overstiger det behandlingssystemet er planlagt for, må prosessene håndtere mer avfall og oksygenforbruk. VKM framhever tilstrekkelig dimensjonering og at biomassen ikke skal overstige planlagt nivå. Resirkulering betyr altså ikke at vannbehandlingen kan gjøre enhver tetthet eller driftsmåte trygg.

Et kretsløp som krever løpende kontroll

RAS gjør vannbehandling til en integrert del av selve fiskeoppdrettet. Partikkelfilteret, biofilteret, oksygentilførselen og målingene er ikke separate tekniske detaljer rundt produksjonen; de er med på å forme miljøet fisken lever i. Det er også derfor oppstart, endringer i drift og avvik krever oppmerksomhet.

Den mest nyttige måten å forstå RAS på er ikke som et system som bare sparer vann, men som et biologisk og teknisk kretsløp som må styres. Vannet vender tilbake til fisken, og dermed gjør kvaliteten på overvåkingen og driften det samme. Resirkulering er en metode for vannbruk – ikke i seg selv et kvalitetsstempel.

Om Redaksjonen

Redaksjonen i Akvaforsk skriver forklaringer om avl, genetikk og fiskehelse i havbruk. Alle tall oppgis med kilde, og feil rettes åpent når vi blir gjort oppmerksom på dem.

Les også