Lusresistens i avl: kan vi avle fram laks som tåler lakselus?

Lakselus er et av de største fiskehelseproblemene i norsk oppdrett. Behandlingene har tatt tid, penger og en belastning for fisken. Da er det naturlig å spørre: finnes det laks som tåler lus bedre enn andre, og kan vi avle på den forskjellen?

Svaret fra forskningen er ja, men med nyanser.

Variasjon finnes, og en del av den er arvelig

I 2005 undersøkte norske forskere genetisk variasjon i lusresistens hos atlantisk laks (Kolstad m.fl. 2005). Når fisken ble smittet kontrollert i en utfordringstest, var arvbarheten for antall lus 0,26 (±0,07). Under naturlig smitte var tallene lavere: 0,14 for totalt antall lus, og bare 0,02 for bevegelige stadier. Forfatterne anbefalte kontrollerte smittetester i avlsprogram.

Tsai m.fl. (2016) undersøkte to populasjoner fra et skotsk avlsprogram og fant arvbarheter mellom 0,22 og 0,33 for lusresistens. Det er moderate verdier, omtrent som for flere andre helseegenskaper, og høye nok til at avl gir målbar framgang. Du kan teste hva det betyr i avlskalkulatoren med forhåndsvalget for lusresistens.

Hva måler man egentlig?

«Lusresistens» kan måles på flere måter, og tallene avhenger av valget. Kolstad m.fl. (2005) skilte mellom lus på ulike utviklingsstadier under naturlig smitte: for fastsittende (sessile) lus var arvbarheten 0,12, for bevegelige (motile) lus bare 0,02, og for totalt antall lus 0,14. Det er stor forskjell på hva som telles, og dermed på hvor mye avl kan oppnå.

Forfatterne fant også at arvbarheten generelt var høyere hos fisk som ikke hadde vært smittet tidligere («naive» fisk) enn hos fisk som ble smittet på nytt. Det er en grunn til at kontrollerte utfordringstester anbefales i avlsprogram: de gir sammenlignbare forhold for alle familier.

Fra forskning til praksis

Avlsselskapet SalmoBreed har testet alle årsklasser for lus siden 2007, i samarbeid med Nofima, og har solgt øyerogn etter foreldre utvalgt for økt lusresistens siden rundt 2010–2011. Selskapet har senere innført genomisk seleksjon, først for PD og lusresistens, slik at man kan rangere også fisk som ikke selv er smittet.

Hva en genomisk modell kan, og ikke kan

Tsai m.fl. (2016) sammenlignet prediksjoner fra stamtavle og fra DNA-markører. Når man predikerte for fisk uten søsken i treningsdataene, var den genomiske prediksjonen om lag fem ganger mer treffsikker i den ene populasjonen og 2,5 ganger i den andre. Samtidig falt nøyaktigheten kraftig når modellen ble brukt på en annen populasjon enn den var trent på: 0,05–0,11, mot 0,34–0,61 innen samme populasjon. Resistensen kan altså ikke uten videre overføres mellom avlslinjer, og modellene må bygges for hver populasjon.

Hva resistens betyr

Lusresistens betyr at fisken får færre lus eller at lusene utvikler seg dårligere, ikke at fisken er immun. Det er heller ingen erstatning for andre tiltak, som overvåking, forebygging og behandling. Avl er ett verktøy av flere, og effekten kommer gradvis, generasjon for generasjon.

Avl på lusresistens må også balanseres mot andre egenskaper i avlsmålet. Å kombinere flere egenskaper gir lavere framgang per egenskap enn å avle på én alene. Det er en grunnleggende regel i alle avlsprogram, ikke noe spesielt for lus.

Hva vi ikke vet

Studiene vi har sett på, gjelder bestemte populasjoner og testforhold. Vi har ikke gode, uavhengige tall for hvor mange lus færre fisk som i praksis har på merd etter flere generasjoner med avl, og vil ikke gjengi tall vi ikke kan kontrollere. Spør du en avlsprodusent, vil du få dem presentert fra deres egne data.

Kilder

• Kolstad m.fl. (2005), Aquaculture 247: Genetic variation in resistance of Atlantic salmon to the salmon louse
• Tsai m.fl. (2016), Genetics Selection Evolution: Genomic prediction of host resistance to sea lice in farmed Atlantic salmon populations
• iLaks: Vil avle frem lusfri laks
• Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond: Luseresistens i avlsarbeid (SalmoBreed)