Hva er selektiv avl? En innføring for deg som vil forstå havbruk

Alle fisken som oppdrettes i dag har foreldre, og foreldrene ble valgt av et menneske. Det er kjernen i selektiv avl: i stedet for å la tilfeldigheter avgjøre hvem som får avkom, velger man ut individer med de egenskapene man ønsker mer av, og lar bare dem føre arven videre. Gjentar man det i mange generasjoner, flytter hele populasjonen seg i ønsket retning.

Prinsippet er gammelt. Bønder har avlet på husdyr og planter i tusenvis av år. Det som er nytt for fisk, er hvor systematisk det gjøres. Oppdrettsfisk har store kull med hundretusenvis av avkom, og det gir et uvanlig godt grunnlag for å måle, sammenligne og velge.

Fire steg i et avlsprogram

Et moderne avlsprogram følger i hovedsak de samme stegene hver generasjon.

1. Sett et avlsmål. Hva skal bli bedre? Vekst, motstandskraft mot sykdom og lus, kvalitet på fileten, eller en kombinasjon. Avlsmålet er en prioritert liste, ikke et ønske om alt på en gang.
2. Mål egenskapene. Man registrerer fenotypen: hvor fort vokste fisken, hvor mange lus fikk den, overlevde den et smittetest?
3. Regn ut avlsverdien. Avlsverdien er et estimat for hva en fisk gir videre til avkommet, basert på egne data og på dataene til slektninger. Den skiller arv fra miljø.
4. Velg foreldre og par dem. De med best avlsverdi i forhold til avlsmålet blir stamfisk, samtidig som man passer på å ikke pare for nære slektninger (se innavl).

Deretter produseres neste generasjon, og sirkelen starter på nytt.

Hvorfor måler man på søsken?

Mange av de viktigste egenskapene kan ikke måles på fisken som skal bli forelder. Man kan ikke teste hvor motstandsdyktig en stamfisk er mot en virussykdom uten å utsette den for smitte, og en fisk som er filetert, kan heller ikke avles på. Løsningen er familiebasert avl: man tester søsken av kandidatene og bruker resultatene til å rangere familiene og dermed kandidatene.

Dette er også grunnen til at utfordringstester er så vanlige i avlsprogram for fisk. Sammen med DNA-teknologi, som vi beskriver i Genomisk seleksjon, gjør det at man kan rangere også fisk som aldri er selv testet.

Hvorfor tar det tid?

To forhold bestemmer hvor raskt en populasjon forbedres. Det første er hvor sterkt man velger: seleksjonsintensiteten. Det andre er hvor mye av variasjonen i egenskapen som er arvelig: arvbarheten. I tillegg kommer generasjonsintervallet, altså tiden fra en generasjon til neste. I det norske laksebrukets første avlsprogram var det omtrent fire år, ifølge beskrivelsen til Gjedrem og kolleger.

Du kan selv se hvordan disse tre faktorene virker sammen i avlskalkulatoren. Skru seleksjonen opp, og framgangen øker, men det gjør også risikoen for innavl, fordi færre fisk blir foreldre.

Avl er ikke genmodifisering

Det er en vanlig misforståelse at avl og genmodifisering er det samme. Ved selektiv avl legges det ikke inn noe nytt gen. Man bruker den arvelige variasjonen som allerede finnes i populasjonen, og gjør de ønskede genvariantene vanligere ved å velge foreldre. Genredigering er en annen teknologi, der man endrer DNA direkte, og den er ikke det avlsprogrammene i dag baserer seg på.

Hva avl ikke kan gjøre

Avl kan bare flytte en egenskap så langt variasjonen tillater. Er arvbarheten lav, blir framgangen liten selv med sterk seleksjon. Egenskaper henger også sammen: avler man hardt på vekst alene, kan andre egenskaper endre seg uten at man har bedt om det. Derfor settes avlsmålet sammen av flere egenskaper, og vektene mellom dem er et av de viktigste valgene i et program.

Avl er heller ikke en erstatning for godt stell, riktig fôr og forebyggende fiskehelse. Genetikk og miljø virker sammen, og den enkelte fisken er alltid resultatet av begge.

Les videre

• Arvbarhet forklart – hva tallet h² egentlig sier.
• Avlsprogrammet fra 1971 – hvordan det hele startet i Norge.
• Egenskaper – hvor arvbare er vekst, lusresistens og sykdomsresistens?
• Ordlisten – korte forklaringer av begrepene.

Kilder

• Gjedrem, T. (red.) (2005). Selection and Breeding Programs in Aquaculture. Springer.
• Gjedrem, T. & Baranski, M. (2009). Selective Breeding in Aquaculture: An Introduction. Springer.
• Global Seafood Alliance: Aquaculture needs genetically improved animals